Omtaler

Aftenposten

21. aug. 2016 - Mona Levin er imponert over det historiske dramaet som forteller hva som ... på De tause heltene sted, med tre av de siste tidsvitnene til stede.

Mona Levin om krigsdrama: – En forestilling av stor verdighet og uten sentimentalitet

 

Kuntze og fangene 

Den beryktede Untercharführer Walter Kunze (Even Regbo) truer Finn (Jon Todal Sæbo) og Even (Jon Arne Arnseth). FOTO: Egil Scott Synnestvedt / ScottPhoto

Tause Grinihelter – kvinner og menn – får en tydelig og gripende stemme på stedet der de var nazistenes fanger fra 1941 til 1945.

Fakta: De tause heltene

Grini Musikkteater

Av Axel Hellstenius

Regi Bjørn Birch

Musikalsk leder Kari Stokke

Med Sindre B. Hendrics, Morten Røhrt, Turid R. Vante, Malin Aakre, Jon Arne Arnseth, Heidi Mikkelsen Ødegaard og mange flere

Produsent Bærumspillene

Støttet av Bærum kommune, Kulturdepartementet, Fritt Ord

I en fortettet atmosfære, med truende mørke skyer fra naturens hånd over et sterkt grepet publikum, fant urpremieren på De tause heltene sted, med tre av de siste tidsvitnene til stede. Den siste Grinibrakken er nylig gjenreist på stedet som nå er minnesmerke og museum, og ekte åsted for den historien det ikke er lov å glemme.

Det første fangene fikk høre ved ankomst til Grini

Heltene var tause for ikke å avsløre dem som fortsatte motstandsarbeidet ute «i det fri», men motstand ble også drevet innenfor fengselsgjerdene, i det små og store – om å orge en røyk, om å bli slått helseløs. Det kunne være en lapp med en hilsen, det kunne være å ta livet av seg for ikke å oppgi navn under tortur. Det første fangene fikk høre ved ankomst til Grini, etter møtet med den sadistiske Unterscharführer Walter Kunze, var «ikke si noe», «det er spioner her».

Erika

 

Erika (Marianne Jonger), tvunget til å bli angiver av nazistene, slepes ut etter at de kvinnelige fangene har gått løs på henne. Til høyre Kunze (Even Regbo), til venstre «Oksen (Harald Hovind) Foto Egil Scott Synnestvedt

Egil Scott Synnestvedt

Fortellingen formidler angst, slit, sult og frost

Grini – bare ordet er fullt av gru – var den største norske fangeleiren under krigen. Til sammen satt over 20.000 menn og kvinner her, på det meste 5000 ad gangen, og 150 ble skutt. Forestillingen forteller om hverdagslivet i leiren, om det motet og den viljen som holdt fangene i live. Den formidler angst, slit, sult og frost, ensomhet og kjedsomhet inntil galskap. Den skildrer selvoppholdelsesdriften som ligger i samhold og humor, og den uvurderlige betydningen av kunst og kultur for overlevelsesevnen. Francis Bulls foredrag om Ibsen, hans Brand og Peer Gynt («i krisetider kan man ikke gå utenom»), og revyviser som «Det har vi, det har dem nægg’ukke ute» er strålende autentiske eksempler. Kari Stokke har laget fine melodier til andre sterke tekster.

Skikkelsene er dyktig puslet sammen

Bjørn Birch har skapt en forestilling av stor verdighet og uten sentimentalitet. Gripende og sannferdig er den, ikke minst ved at kvinnenes skjebner trekkes frem. De glemmes ofte i krigshistorien. Mange autentiske skikkelser er dyktig puslet sammen til noen få av dramatikeren Axel Hellstenius, og blant flere sterke rolletegninger merker man seg særlig Sindre B. Hendrics’ intense «Odd», tatt for illegale aviser, og Heidi M. Ødegaards «Turid», gatepiken som stjal fra en NS-kunde. Morten Røhrt, Malin Aakre, Jon A. Arnseth fyller alle sine roller med stor troverdighet, og Turid R. Vantes dødsscene er grufull i all sin nedtonethet.

Morten og Sindre

Presten (Morten Røhrt) formaner Odd (Sindre Benedict Hendrics) om hvordan man overlever på Grini.

Egil Scott Synnestvedt

Lyden har en del skjønnhetsfeil

Samarbeidet mellom profesjonelle og amatører er stort sett godt, men kunne trenge litt større tydelighet nå og da, også gjennom manus. Et par steder er det forvirrende, kanskje fordi lyden har en del skjønnhetsfeil, diksjonen også, og et par poetiske friheter er nok tatt. Som helhet står mennene noe sterkere enn kvinnesiden, men det tar seg trolig opp i spilletiden.

Snart begynner Ibsen-festivalen. Aftenpostens teateranmelder har sett Borkman og synes den er briljant! Les anmeldelsen her:

Musikkvalget taler sitt eget språk. 2. sats av Beethovens syvende drønner nesten sjokkerende ut i åpningen, og gjentas stillferdig i avslutningen. Grinivisene er glassklare i sin satiriske holdning, og reprisen på «Det har vi», når slaget mot nazismen er vunnet, gir sender en tenksomhet inn i vår egen tid, når friheten igjen er truet. De tause heltene bør få årvisst liv, ikke bare for eldre som opplevde krigen, men først og fremst for skoleungdom og andre som ikke kjenner eller aksepterer den nære historien.